Nydelig jazzpoetisk norsktime på The Note

På det intime kulturhuset i Sandefjord var det denne høstkvelden nemlig ryddet plass til to av Norges virkelig store kulturpersonligheter, med venner. De viste seg å være plassen mer enn verdig.

Poet, forfatter, oversetter, litteraturformidler og essayist Jan Erik Vold (84) debuterte så tidlig som i 1965 og har siden gjort seg tungt bemerket både som poet, samfunnsdebatant og plateartist. Faktisk har han ikke mindre enn 20 plateutgivelser bak seg og kan sogar vise til utgivelser med størrelser som Chet Baker, Nisse Sandström og Kåre Virud. Blant mange.

Sistnevnte var med på The Note onsdag kveld, der de inviterte til en herlig jazzpoetisk reise med utgangspunkt i samutgivelsen «Tolv blå» fra 2019. En plate som trekker norsk poesi helt fra 1600-tallet og frem til våre dager opp i lyset.

Virud (80 i desember) er ei heller noe ubeskrevet blad i norsk musikk- og kultuliv. Han har faktisk samarbeidet med Vold helt siden 1977 og har en feit merittliste å peke på når det kommer til priser, utgivelser og samarbeid.

Onsdag sto altså dette fascinerende tospannet på scenen i Sandefjord sammen med de eminente musikerne Baard Slagsvold på vokal og tangenter og Stig Sjøstrøm, som kjælte med trommeskinnene.

Fra Dass til Johaug

Fra første akkord var det liten tvil om at her hadde vi med karer som har vært ute både enn jazz-, blues- og poesinatt før. Kvelden starter med Petter Dass´tekst «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» til «The Preacher» av Horace Silver og vi kjenner umiddelbart at nå er det bare å slappe av, lytte til Volds vokal, som verken er tale eller sang og heller ikke noe midt i mellom. Bare noe helt særegent - men som av én eller annen grunn fungerer oppsiktsvekkende godt musikalsk og som får teksten krystallklart ut.

Intimt og koselig. Hovedscenen på The Note er intim og koselig og passer perfekt til den type arrangementer som Jan Erik Vold & co serverte. Foto: Artyfy/Kjetil Oshaug

Norsktimen fortsetter med Johan Hermann Wessels «Herremannen» fra 1775 og vi forstår at humor ikke var noe fremmed fenomen for 250 år siden. Det kom godt frem i pianist Bårds Slagsvold vokal, pakket inn i en sløy blues på The Note.

Kvartetten, med Vold i spissen, beveger seg videre i litteraturhistorien og henter frem Henrik Wergelands såkalte hospitaldikt «Mulig forvexsling». Det serveres så en snedig variant av Henrik Ibsens «Bukkerittet», før vi entrer den mer moderne tid med Hermann Wildenwey og hans «Februardialog». Her får vi kveldens flotteste stund, dersom ett drops må plukkes opp av posen. For en nydelig innpakning.

Og når Vold doserer som den norsklæreren han er, demonstrerer han at humoren og viddet er i behold. Wildenweys avslutning på diktet trekkes frem: «Det var ingen tvil. Det var slik hun var. Hun narret april. I februar».

- Det heter seg at moderne diktere ikke liker rim. Det stemmer kanskje, men ikke når det gjøres slik som dette, sa han.

Det er vanskelig å være uenig.

Historiefortelling

Nå nærmer Vold & co seg diktere som var samtidige med flere av dem som satt i salen. Først ut er Rolf Jacobsens «Tømmer», tilgodesett med en lett dramatisk blues, krydret med en nydelig og sugende slidegitar fra Virud. Dette, etterfulgt av Gunvor Hofmos såre ord fra «Jeg har våket» og Inger Hagerups «Døden forteller om sin plan med byen Venedig». Alt blir mer enn fagre ord og vakker musikk, for ingen norsktime uten undervisning. Og den kommer godt og kyndig fra hovedpersonen, Jan Erik Vold.

Kan både spella og synge. Kåre Virud viste hva han var laget av, både som gitarist og vokalist. Foto: Artyfy/Flemming Hofmann Tveitan

Til Hofmos bevegende poesi om sorgen over kjæresten Ruth Maier, fikk makker, vokalist, komponist og gitarist Virud virkelig demonstrert hva slags musikalsk stoff han er laget av. Det med deilig, raspende vokal og eminente kommentarer fra hans evigjobbende Gibson Les Paul.

Med noget attåt

Så sklir vi inn i nåtiden, i hvert fall fra Vold & Viruds ståsted. For dette er voksne herrer. Først ut er André Bjerkes hommage (burde vi kanskje ha et ord som femmage?) til kvinnen og hennes styrke og heltemot, «Kjerringa mot strømmen. En hoppende og lett munter variant, som bærer med seg et helt eventyrlig stykke poesi.

Så blir det stillferdig mediterende fra Volds avdøde kamerat Kjell Heggelund med «En samtale om selvfølgelige ting», som skriver at «Mest av alt er det mer enn musikk». Den salige kompisen kunne ikke hatt mer rett. For Volds særegne resitering med sang i kastene, er nettopp det. Mer enn musikk.

Duken strekkes så ut for en av de siste «industripoetene» våre, Bjørn Aamodt og hans «Lys» fra 1980. Her får vi intet mindre enn en hymne til lysbryteren. Og lys ble det.

Seansen, om man får kalle opplevelsen det, blir avsluttet av Vold & Viruds satiriske «Blues for Therese Johaug». Ikke høyaktuell, men den viser at det fortsatt er krutt i gutta.

For dem som kjenner «Tolv blå», ble det ingen overraskelser denne kvelden. Det var plata fra spor én til spor 12. Men med et stort pluss: lektor Volds historiefortelling, samt musikernes deilige krydderier.

Det var dog synd at ikke flere fikk med seg denne besnærende og oppbyggelige norsktimen med en legende, som fortsatt begeistrer stort fra scenen. Naturen forteller oss at det blir ikke mange anledninger som denne.

Men - enn så lenge: De gamle er fortsatt eldst!

For ordens skyld: Skribenten er en del av Artyfy, og teknisk sett derfor ikke 100% uhildet i sine meninger. Likevel: teksten er etter beste evne skrevet etter vanlig standard og kriterier for en kulturanmeldelse.

Flemming Hofmann Tveitan