Helstøpt gruppeterapi i Støperiet

For Maria Mena kommer aldri tomhendt når hun skal opptre. Med seg på scenen har hun en gedigen bagasje. En bagasje proppfull av all elendigheten som er listet opp over. Men den rommer heldigvis så mye mer: En katalog av usedvanlig sterke låter, henrivende tekster, musikere helt i toppsjiktet, deilige arrangementer, to nydelige korister og bøttevis av hjertevarme, kloke refleksjoner, selvironi, humor og talegaver. Elegant dandert og med dramaturgisk vidd, blir miksen uimotståelig.

Rett inn i terapirommet

Konsertens anslag er «Just a little bit». Hovedpersonen kommer glidende og smilende inn på scenen og vi får umiddelbart demonstrert at dette blir en stemmesterk og musikalsk mektig aften. Så tar Mena ordet og «advarer» straks: Dette er ikke bare en konsert. Dette er gruppeterapi. Deretter stikker hun hånda ned i posen med smerter og traumer og kaster så en neve støv av tapt kjærlighet og knuste drømmer ut over publikum. I samme nå lover hun å sende oss ut i førjulskvelden med en god stemning. Det umuliges kunst?

Intimt og hjertevarmt. Stemningen i Støperiet var intens, tett og hyggelig. Foto: Artyfy

Neida, for Maria Mena vet å balansere mellom stormfulle høyder og sorte dyp. Vi går lukt inn i terapirommet og tar for oss artistens smertefulle skilsmisse. Fra scenen serveres inderlige «Just hold me», «Good God» og «Belly up». Vi er helt nede i gjørma og publikum forholder seg musestille. Intens lyttende. Så tar Mena sats i historiefortellingen, bestemmer seg og resultatet er fantastiske «Leaving you». Det tunge skylaget bryter opp og vi får servert kveldens musikalske høydepunkt i form av en spinnvill gitarsolo fra John William Haugland. Er vi vitne til selve bruddet i musikalsk form kanskje?

På tide å lære av livet

Uansett. Terapien går inn i en ny og mer oppbyggelig fase, levendegjort med «You deserve better», der bandet og de to koristene Kirsti og Marie virkelig melder seg på til festkvelden. Nå er det på tide å lære av det vi har vært gjennom. Det handler om aksept, tilgivelse, selvransakelse, tro, håp og ny kjærlighet. Sårbarhet blir til styrke, fortvilselse til sinne og tristesse til håp.

Inderlig. Maria Mena lever tekstene sine fullt ut med en intensitet som smitter lukt over på publikum. Foto: Artyfy

Maria Mena setter uten unntak innholdet i låtene sine inn i en større sammenheng og det ene livsvise rådet etter det andre kommer over scenekanten. Alt handler ikke om kjærlighet og følelseslivets irrganger. Neida, mental helse står også på agendaen og vi får et harmdirrende oppgjør med rasisme og Atle Antonsens famøse feiltrinn gjennom et nydelig samspill mellom Hakeems «Ghettoparasitt» og Ole Paus´«Mitt lille land».

Kommer godfølelsen?

Maria Mena lovet i anslaget å etterlate publikum i Støperiet med en god følelse. Klarer hun å holde det hun lover? Vel, hun og bandet varter opp med låta «Chevyen» (den hun ga ut med Petter Katastrofe) og publikum tør opp og begynner å bevege seg. Godfølelsen er innen rekkevidde. Så den nydelige «Lullaby», som effektivt kveler ethvert knyst fra publikum. Deretter er det en dose kreft og død gjennom vakre «It was Love», som Mena skrev til TV-serien «Etterglød». Finner vi godstemningen av sånt?

Jada. Tre timer før 1. desember er et faktum kommer den, sammen med noen kloke og gode ord om den bittersøte smaken av julen: «Home for Christmas». En mektig seanse i Støperiet var over og jada - Maria Mena holder det hun lover. Terapien virker og vi tar med oss en varm og god følelse ut i vinterkvelden.

Flemming Hofmann Tveitan

For ordens skyld: Anmelderen er en del av Artyfy, og teknisk sett derfor ikke 100% uhildet i sine meninger. Likevel: teksten er etter beste evne skrevet etter vanlig standard og kriterier for en kulturanmeldelse.